Hotel Cæsar

Kulturfilter er det som ofte gjør at vi tolker ting akkurat slik vi gjør. Kulturfilteret dannes på grunnlag av tidligere erfaringer og kunnskap. Når to personer som kommuniserer, har to forskjellige kulturfiltre, oppstår det lett problemer eller misforståelser. Altså har vår kulturelle bakgrunn mye å si for hvordan vi oppfatter ting og ønsker at ting skal være. Vår kulturelle bakgrunn og kulturfilter er gjerne påvirket av flere faktorer: geografisk bosted, oppvekst og foreldres utdanning og sosioøkonomiske status, egen sosioøkonomisk status og utdanning (noe som ofte har sammenheng med våre foreldres), religion og interesser.

En kommunikasjonssituasjon er en prosess hvor avsender prøver å formidle et budskap til en eller flere mottakere. Avsenderen sender en melding til mottakeren og meldingen går igjennom mottakerens kulturfilter. Støy kan være med å påvirke denne prosessen, slik at den avsendte meldingen oppfattes annerledes enn hva som var ment.
I oppgaven om å analysere en person eller situasjon fra den norske såpeoperaen ”Hotel Cæsar”, har jeg valgt å gå nærmere inn på scenen på restauranten ”Cleo”. Der oppstår det et problem
i kommunikasjonen mellom vinkelneren og en av gjestene. For å forstå helheten i denne konflikten, må man sette seg litt inn i konteksten og kjenne til litt av det som ligger rundt. Gjesten er en folkelig norsk artist, som heter Bob Gjessing. Bob er kledt i skinnjakke og snakker et grovt språk hvor det kommer et bannskapsord i ny og ne. Vinkelneren, Alexander, fremstår som den mer intellektuelle typen som snakker fransk, hører på klassisk musikk og har peiling på vin og har jobbet lenge med faget. Dette er noe som uttrykker symbolsk makt – å ha peiling på vin og å kunne snakke et fremmed språk anses nemlig som status, i hvert fall i Norge. Han har sine bestemte meninger om hvordan vinen skal være, alt fra temperatur til hvilke glass som skal brukes til hvilken vin. Altså har disse to menneskene helt forskjellige kulturfiltre.

Bob sitter på restauranten sammen med to kompiser og Alexander kommer for å høre hva gjestene vil drikke til maten. Alexander anbefaler en vin, men Bob sier at det er det samme hvilken vin han får så lenge han får is i vinen. Kelneren sier at hvis man skal ha is i vinen, ødelegger dette drikken og at man da likeså godt kan drikke saft, og nekter å gi Bob vin med is i. Det oppstår en diskusjon rundt dette og det hele ender med at Bob og vennene hans forlater restauranten i sinne.
Bob har altså også sine meninger om hvordan han vil ha vinen og ”har drukket vin omtrent siden han fikk pupp”. Vi ser en klar skillelinje mellom kommunikasjonspartnerne og deres språk. Alexander legger ut hans faglige kunnskap om vin (smak, temperatur osv), mens Bob forsvarer seg med at han har drukket vin siden han fikk pupp.

Dette er et godt eksempel på at våre kulturfiltre kan være forskjellig og at våre forskjellige kulturelle bakgrunner kan by på problemer. Alexander forstod rett og slett ikke at det gikk an å faktisk ville ha is i vinen, siden dette ikke er vanlig i det miljøet han kommer fra. Og Bob på den andre siden syntes Bob var et fjols av en fisefin vinkjenner, og forstod ikke problemet med å få servert vin med is i. Jeg tror dette egentlig er et ganske vanlig problem. Vi tenker ikke noe særlig over at andre har forskjellig kulturbakgrunn som oss selv, og er vant til å gjøre ting på andre måter enn det vi selv er, og synes gjerne andre som er annerledes fra oss er rare.

(Blidet er hentet her )

Selvrealiserende drittsekker!

Ordet selvrealisering er nok noe som er vel kjent for de fleste i dag. Vi har opp gjennom historien blitt mer og mer opptatte av å få utvikle oss selv og gå våre egne veier, og får til en viss grad dette internalisert i oss fra tidlig alder av. Mennesket har nok aldri hatt så stor individuell frihet før, som det har i dag. Det er mer og mer akseptert å tråkke ned andre, for selv å komme seg fremover. Eller å nedprioritere de du er mest glad i for å beholde karrieren. Dette har nok blitt et helt vanlig fenomen i den vestlige verden i dag, men er det forsvarlig?


På helsenett.no kom jeg over en interessant artikkel som handlet om nettopp dette med selvrealisering. Artikkelen var en samtale mellom lege og pasient, hvor pasienten hadde plager med smerter i brystet og fortalte at han var stresset og sliten. Han var fornøyd med kona, og hadde tre barn og en god jobb. Likevel var han ikke fornøyd og følte han ikke fikk utviklet seg videre. Artikkelen var fortalt fra legens perspektiv, og la vekt på dette med selvrealisering. Artikkelen gav meg en liten aha-opplevelse egentlig. Pasienten fikk så problemer med selg selv, når han følte han måtte velge mellom karriere og familie, at det gikk utover helsa.

Artikkelen legger også frem om akkurat dette med fokusering på selvrealisering og at dette var noe som begynte i den vestlige verden etter 2. verdenskrig. Da var det spesielt viktig for folk å føle seg som frie individer, og ikke som et undertrykt kollektiv. På den tiden kunne man faktisk forstå at mennesker ville realisere seg selv og kunne kjenne på følelsen av kontroll i eget liv. Men er det slik at vi i dag har de samme behovene? Jeg tror at vår indre narsissist får så mye pleie og gjødsel gjennom oppveksten og livet at det blir sånn. Alle har et snev av egoisme i seg, og så lenge vi blir lært opp til at dette er greit, så internaliseres jo selvfølgelig dette i oss og egoismen vokser på dette.

Hva med mennesker som føler at de er født med feil kjønn? Har en mann som har et sterkt indre ønske om å være kvinne, rett til å forlate kone, barn og hus for å realisere seg selv – uansett hvor mye dette vil koste familien? Spørsmålet vi må stille oss er: hvor må grensen gå? For en grense er det tydeligvis nødt til å være for at ikke vi mennesker skal ta helt av, og alt ender opp med at vi alle lever i vår egen lille boble.

Hvorfor er dette et fenomen som hører den rike verden til? Vi har å mye penger og så mange muligheter at vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med dem. Jo vent… Vi kan jo realisere oss selv! All rikdommen har forpestet oss med ting som egoisme, selvopptatthet og latskap. På områder hvor menneskene ikke har lommeboka og kontoen full av penger, har de ofte litt andre verdier enn vi har. De ser viktigheten i å ta vare på hverandre og gir gledelig bort noe for å hjelpe sine nærmeste. Mange steder er det faktisk også slik at menneskene trenger hverandre, er avhengige av hverandre for å overleve. Slik har ikke vi i vesten det i det hele tatt. Vi er ikke avhengige av noen som helst, utenom oss selv og penger. For utviklingen har sånn høvelig steget parallelt med rikdommen. Vi mennesker er fortapt. Vi har grodd inn i et spor som fører rett til egoismens himmel. Vi elsker å fråtse i vårt eget, og forsvarer oss til og med med at vi har all rett på vår side til å gjøre som vi selv vil.

Jeg mener at dette har gått altfor langt og at det absolutt ikke er forsvarlig å tråkke ned andre for å fremheve seg selv. Jeg tror overhodet ikke det er meningen at vi mennesker skal dyrke oss selv, samtidig som vi skal fungere sammen i samfunnet. Er det rart vi mennesker trenger psykologer og sykemelder oss fra jobb pga utbrenthet? Selvdyrkingen har blitt en trend som er nesten umulig å stoppe. Norge kan sånn sett være glad for den regjeringen vi har nå, som rekrutterer flere sosionomer og lignende enn noen gang. De lever nemlig på mennesker med sånne problemer, enten det er familieproblemer, rusproblemer eller psykiske problemer av noe slag. Så vi holder i hvert fall våre statsansatte i arbeid!

(Bildet er hentet her)