Bestefar si hytte ved Torpelvannet, Hamarøy. Verdens beste plass <3

Noen tanker

De aller fleste har kanskje ikke tenkt over i hvor stor grad de lever livet sitt ut fra hvilke forventninger samfunnet har til oss. Men det gjør vi altså. Vi lar mange ting bli styrt av hva som er vanlig og anses som "normalt" og hva vi føler kan aksepteres. Vi vil helst ikke gjøre noe som andre legger merke til, fordi det er uvanlig.

I dag er mange av disse forventningene helt annerledes enn de var før. For å ta et eksempel: det forventes av en kvinne i dag at hun skal utdanne seg og reise å oppleve verden før hun slår seg ned og starter familie. Hun skal heller ikke finne seg i å slå seg til ro i en tradisjonell kjønnsrolle og føler seg gjerne mislykket om hun lever som hjemmeværende husmor - vi har jo tross alt kommet kjempelangt med likestillingen!

Hvorfor hender det at vi i blant kan føle at vi ikke strekker til, eller føle som mislykket? Dette er en av konsekvensene som følger med å bryte med samfunnets forventninger, eller at man ikke greier å innfri det som forventes.

Egentlig merkelig.. Vi tror vi er frie mennesker. Men egentlig styres valgene våre, og det meste vi gjør, av hvilken retning strømmen går. Av hva som er normalt.

Det ligger i alles underbevissthet.

Hotel Cæsar

Kulturfilter er det som ofte gjør at vi tolker ting akkurat slik vi gjør. Kulturfilteret dannes på grunnlag av tidligere erfaringer og kunnskap. Når to personer som kommuniserer, har to forskjellige kulturfiltre, oppstår det lett problemer eller misforståelser. Altså har vår kulturelle bakgrunn mye å si for hvordan vi oppfatter ting og ønsker at ting skal være. Vår kulturelle bakgrunn og kulturfilter er gjerne påvirket av flere faktorer: geografisk bosted, oppvekst og foreldres utdanning og sosioøkonomiske status, egen sosioøkonomisk status og utdanning (noe som ofte har sammenheng med våre foreldres), religion og interesser.

En kommunikasjonssituasjon er en prosess hvor avsender prøver å formidle et budskap til en eller flere mottakere. Avsenderen sender en melding til mottakeren og meldingen går igjennom mottakerens kulturfilter. Støy kan være med å påvirke denne prosessen, slik at den avsendte meldingen oppfattes annerledes enn hva som var ment.
I oppgaven om å analysere en person eller situasjon fra den norske såpeoperaen ”Hotel Cæsar”, har jeg valgt å gå nærmere inn på scenen på restauranten ”Cleo”. Der oppstår det et problem
i kommunikasjonen mellom vinkelneren og en av gjestene. For å forstå helheten i denne konflikten, må man sette seg litt inn i konteksten og kjenne til litt av det som ligger rundt. Gjesten er en folkelig norsk artist, som heter Bob Gjessing. Bob er kledt i skinnjakke og snakker et grovt språk hvor det kommer et bannskapsord i ny og ne. Vinkelneren, Alexander, fremstår som den mer intellektuelle typen som snakker fransk, hører på klassisk musikk og har peiling på vin og har jobbet lenge med faget. Dette er noe som uttrykker symbolsk makt – å ha peiling på vin og å kunne snakke et fremmed språk anses nemlig som status, i hvert fall i Norge. Han har sine bestemte meninger om hvordan vinen skal være, alt fra temperatur til hvilke glass som skal brukes til hvilken vin. Altså har disse to menneskene helt forskjellige kulturfiltre.

Bob sitter på restauranten sammen med to kompiser og Alexander kommer for å høre hva gjestene vil drikke til maten. Alexander anbefaler en vin, men Bob sier at det er det samme hvilken vin han får så lenge han får is i vinen. Kelneren sier at hvis man skal ha is i vinen, ødelegger dette drikken og at man da likeså godt kan drikke saft, og nekter å gi Bob vin med is i. Det oppstår en diskusjon rundt dette og det hele ender med at Bob og vennene hans forlater restauranten i sinne.
Bob har altså også sine meninger om hvordan han vil ha vinen og ”har drukket vin omtrent siden han fikk pupp”. Vi ser en klar skillelinje mellom kommunikasjonspartnerne og deres språk. Alexander legger ut hans faglige kunnskap om vin (smak, temperatur osv), mens Bob forsvarer seg med at han har drukket vin siden han fikk pupp.

Dette er et godt eksempel på at våre kulturfiltre kan være forskjellig og at våre forskjellige kulturelle bakgrunner kan by på problemer. Alexander forstod rett og slett ikke at det gikk an å faktisk ville ha is i vinen, siden dette ikke er vanlig i det miljøet han kommer fra. Og Bob på den andre siden syntes Bob var et fjols av en fisefin vinkjenner, og forstod ikke problemet med å få servert vin med is i. Jeg tror dette egentlig er et ganske vanlig problem. Vi tenker ikke noe særlig over at andre har forskjellig kulturbakgrunn som oss selv, og er vant til å gjøre ting på andre måter enn det vi selv er, og synes gjerne andre som er annerledes fra oss er rare.

(Blidet er hentet her )

Selvrealiserende drittsekker!

Ordet selvrealisering er nok noe som er vel kjent for de fleste i dag. Vi har opp gjennom historien blitt mer og mer opptatte av å få utvikle oss selv og gå våre egne veier, og får til en viss grad dette internalisert i oss fra tidlig alder av. Mennesket har nok aldri hatt så stor individuell frihet før, som det har i dag. Det er mer og mer akseptert å tråkke ned andre, for selv å komme seg fremover. Eller å nedprioritere de du er mest glad i for å beholde karrieren. Dette har nok blitt et helt vanlig fenomen i den vestlige verden i dag, men er det forsvarlig?


På helsenett.no kom jeg over en interessant artikkel som handlet om nettopp dette med selvrealisering. Artikkelen var en samtale mellom lege og pasient, hvor pasienten hadde plager med smerter i brystet og fortalte at han var stresset og sliten. Han var fornøyd med kona, og hadde tre barn og en god jobb. Likevel var han ikke fornøyd og følte han ikke fikk utviklet seg videre. Artikkelen var fortalt fra legens perspektiv, og la vekt på dette med selvrealisering. Artikkelen gav meg en liten aha-opplevelse egentlig. Pasienten fikk så problemer med selg selv, når han følte han måtte velge mellom karriere og familie, at det gikk utover helsa.

Artikkelen legger også frem om akkurat dette med fokusering på selvrealisering og at dette var noe som begynte i den vestlige verden etter 2. verdenskrig. Da var det spesielt viktig for folk å føle seg som frie individer, og ikke som et undertrykt kollektiv. På den tiden kunne man faktisk forstå at mennesker ville realisere seg selv og kunne kjenne på følelsen av kontroll i eget liv. Men er det slik at vi i dag har de samme behovene? Jeg tror at vår indre narsissist får så mye pleie og gjødsel gjennom oppveksten og livet at det blir sånn. Alle har et snev av egoisme i seg, og så lenge vi blir lært opp til at dette er greit, så internaliseres jo selvfølgelig dette i oss og egoismen vokser på dette.

Hva med mennesker som føler at de er født med feil kjønn? Har en mann som har et sterkt indre ønske om å være kvinne, rett til å forlate kone, barn og hus for å realisere seg selv – uansett hvor mye dette vil koste familien? Spørsmålet vi må stille oss er: hvor må grensen gå? For en grense er det tydeligvis nødt til å være for at ikke vi mennesker skal ta helt av, og alt ender opp med at vi alle lever i vår egen lille boble.

Hvorfor er dette et fenomen som hører den rike verden til? Vi har å mye penger og så mange muligheter at vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med dem. Jo vent… Vi kan jo realisere oss selv! All rikdommen har forpestet oss med ting som egoisme, selvopptatthet og latskap. På områder hvor menneskene ikke har lommeboka og kontoen full av penger, har de ofte litt andre verdier enn vi har. De ser viktigheten i å ta vare på hverandre og gir gledelig bort noe for å hjelpe sine nærmeste. Mange steder er det faktisk også slik at menneskene trenger hverandre, er avhengige av hverandre for å overleve. Slik har ikke vi i vesten det i det hele tatt. Vi er ikke avhengige av noen som helst, utenom oss selv og penger. For utviklingen har sånn høvelig steget parallelt med rikdommen. Vi mennesker er fortapt. Vi har grodd inn i et spor som fører rett til egoismens himmel. Vi elsker å fråtse i vårt eget, og forsvarer oss til og med med at vi har all rett på vår side til å gjøre som vi selv vil.

Jeg mener at dette har gått altfor langt og at det absolutt ikke er forsvarlig å tråkke ned andre for å fremheve seg selv. Jeg tror overhodet ikke det er meningen at vi mennesker skal dyrke oss selv, samtidig som vi skal fungere sammen i samfunnet. Er det rart vi mennesker trenger psykologer og sykemelder oss fra jobb pga utbrenthet? Selvdyrkingen har blitt en trend som er nesten umulig å stoppe. Norge kan sånn sett være glad for den regjeringen vi har nå, som rekrutterer flere sosionomer og lignende enn noen gang. De lever nemlig på mennesker med sånne problemer, enten det er familieproblemer, rusproblemer eller psykiske problemer av noe slag. Så vi holder i hvert fall våre statsansatte i arbeid!

(Bildet er hentet her)

Høsten 2008 hadde vi et prosjekt i kommunikasjon og kultur som handla om kulturell identitet. Jeg jobbet sammen med Stine Elise, og vi bestemte oss for å ta en prat med Bodøs superkjendiser; Freja og Muhammed som har vært mye omtalt dette halvåret. De bor i Maskinisten og lever et enkelt liv ute i naturen. Er dette bare en demonstrasjon for å åpne øynene for samfunnet og hva samfunnet egentlig gjør med oss?

I prosjektet tenkte vi det kunne vært meget interessant å finne mer ut om Freja og Muhammeds syn på egen kulturell eksistens og identitet, må jo være nokså ulik vår egen. En tidlig onsdagsformiddag dro vi derfor opp til Maskinisten for å se om vi fikk tak i dem.

På mirakuløst vis fant vi utrolig nok frem til hjemmet deres. Basen deres ligger rimelig godt kamuflert fra veien. Men etter at Stine, skamløs som hun er, hadde ropt på dem et par ganger uten å få noen form for respons, så vi en skikkelse bevege seg inni skogen. Vi gikk mot skikkelsen som viste seg å være en imøtekommende og blid Bodø-gutt med en relativt heavy dreadsfrisyre.

Jeg var først litt usikker på om jeg skulle håndhilse på han, eller bare presentere meg. Håndhilste de? Jo da.

Vi ble altså da invitert inn i det relativt fuktige, dog trivelige, teltet, og slo av ev prat.

Muhammed, som bevisst har glemt alderen sin, er som sagt opprinnelig fra Bodø og en gjenganger i byens musikkmiljø. Freja er ei kjempesøt, svensk jente på tjueen år.

Freja fortalte at de begge identifiserte seg selv som mennesker, ikke noe mer, ikke noe mindre. De er veldig opptatt av frihetsbegrepet, og de begge mener at det å våkne opp og føle at man er hundre prosent sin egen herre er den ultimate følelsen av frihet.

(Dette synes jeg hørtes helt herlig ut, men lurte fælt på om de faktisk er klar over at det kommer en VINTER en gang)

Muhammed la til at alle mennesker som forstår at de er i stand til å bestemme over sitt eget liv har muligheten til å være frie og lykkelige. De er begge av den oppfatningen av at folk som velger å bo i byer med faste jobber og massevis av eiendeler og ansvar ikke er frie, men fanget i et samfunn som verdsetter kapitalistiske verdier og tanker i altfor stor forstand.

(Jeg undres om det virkelig er slik at man må flytte ut i skogen og ta avstand fra alt verdslig for å på en måte å kunne leve fritt og ha mulighet til å være sin egen herre. Jeg tror det kanskje ligger noe i det. Tar man del i samfunnet, skal samfunnet ha noe tilbake og da er man plutselig bare ”another brick in the wall”. )

Muhammed poengterte at han ikke har noe ønske om å la klokka, jobb, penger og andre kapitalistiske verdier bestemme sitt levesett.

Både Muhammed og Freja har på et vis brutt med sin opprinnelige kulturelle identitet. Freja fortalte at hun anså sine foreldre som nokså konservative, og det hadde nok bestandig til en viss grad vært en slags konflikt mellom dem. Mens hennes foreldre er “for systemet”, er hun selv tilhenger av frihet og uavhengighet.
Muhammed vokste som sagt opp i Bodø, og han syns selv det var en fin by å vokse opp i. Han syns sine foreldre er altfor frelst av byfolkideer, og at de i for stor grad er opptatt av at alt skal være så “reint” og “klinisk”. Når han var fjorten år ble han som eneste medlem i familien vegetarianer, og allerede da hadde han på tydelig vis separert seg fra sine foreldres verdier og livssyn.


Da vi spurte om hva dagliglivet deres bestod kom det nesten skrikende fra Muhammed; MAT. Ja, mat og søvn, repliserte Freja.

Men det går ikke bare i mat og søvn, de spiller også en del musikk, og har begge planer om å få gitt ut eget materiale. Freja har også en stor interesse for ville vekster og urter. Vi fikk i tillegg også vite om deres topphemmelige husprosjekt. De har nemlig begynt å forberede seg til vinteren ved å bygge seg hus av europaller. Så en del av dagen går for tiden med til snekring. I helgene kommer det ofte innom unger, og da tar de frem masse trommer som de lar barna spille på. Det syns de er supertrivelig.


Muhammed og Freja er fullt klar over fordommene som “vanlige folk” har om deres levesett. De tror at de fleste tenker at det rett og slett ikke lar seg gjøre å bo og leve på det viset de gjør. Freja tror at de som synes noe om dem kan deles inn i to grupper: De som er preget av fremmedfrykt og rett og slett mener Freja og Muhammed er ignorante og teite, og de som kunne tenke seg og gjøre det samme, men som ikke helt tørr.
Freja la til slutt til at det irriterer henne at det er så mange tror at de er bakoverdrevne, for slik er det ikke, de tror nemlig hardnakka at deres levesett er fremtiden!



Vi konkluderte begge med at både Freja og Muhammed er to tvers igjennom snille mennesker med mye fornuftig å si. Jeg synes det var fint å se at det faktisk finnes mennesker her i verden som tør å tenke sjøl, og som faktisk lever etter deres egne filosofier. De er ikke-hykleriske filosofer som faktisk 100% står for og tror på deres meninger. Ganske sterkt egentlig.

Kommunikasjon og mellommenneskelige relasjoner

Oppgave:Analyser og drøft hvordan kommunikasjon påvirker mellommenneskelige relasjoner og sosiale strukturer.

At kommunikasjon består av mange ulike faktorer er det ingen tvil om. Mange tror kanskje at kommunikasjon går gjennom ord fra et menneske til et eller flere andre mennesker. Og det er til dels rett. Men er vi klar over hvor mye de sosiale strukturene i samfunnet er påvirket av disse ulike faktorene? Og at sosiale strukturer ofte er et speilbilde på hvordan samfunnet generelt er? Altså at vi lar samfunnet påvirke meningene våre. For eksempel i forhold til sosioøkonomisk status. Har man høy sosioøkonomisk status og bare går i merkeklær, menger man seg som regel med andre som også bruker merkeklær.

”Like barn leker best”. Dette ordtaket er nok ikke tatt ut av det blå. Man kan nemlig ut fra enkle observasjoner se at mennesker søker til mennesker som er like seg selv. Dette kan gi en trygghetsfølelse i større grad enn hvis man befinner seg på ”ukjent grunn”.

Ser vi nærmere på hvordan og hvorfor vi mennesker internaliseres inn i de bestemte sosiale strukturene, er det akkurat disse tingene vi må ta utgangspunkt i. For å gi et eksempel: en person befinner seg på et område hvor han/hun ikke kjenner noen rundt han/henne. Denne personen vil sannsynligvis bli tatt opp i en gjeng som har like klær og ser relativt lik ut de andre i gjengen. Eller bruker lik måte å kommunisere på som f.eks kan være talemåte og kroppsspråk. Disse kommunikasjonsmetodene er som regel ikke bevisst. Vi mennesker bruker nemlig ulike koder som forteller oss noe om andre rundt oss for å på en måte ”sile ut” folk man kan tenke seg å bli kjent med – eller ikke.

En sosial struktur er en gruppe personer som man klart kan avgjøre hvem som er med i gruppen og hvem som ikke er det. Den har som regel en viss varighet eller opptrer på en særegen måte. Altså er den ofte forutsigbar i den forstand at det må være mulig å definere visse normer og regler for strukturen. En sosial struktur er da ofte en gruppe som bryter med de innebygde normene og tankegangene man har levd etter. (Dette kalles eksternalisering som er det motsatte av internalisering. Eksternalisering betyr å bryte med internaliserte tanker og normer. Hvis for eksempel en person plutselig bryter med den typiske klesveien til hans/hennes omgangskrets, kalles dette en eksternalisering. En person som eksternaliseres er som oftest reflekterende og kritisk). Men en sosial struktur er ikke det samme som et sosialt miljø. Et sosial struktur skiller seg ut fra andre sosiale miljøer. Et sosialt miljø som har startet en eksternaliseringsprosess, kan plutselig defineres som en sosial struktur.

Det finnes også mange oppkonstruerte sosiale strukturer. Som for eksempel en skoleklasse. Elevene selv velger ikke hvem de tror passer dem selv å omgås med i skoletimene. Også på plasser som et fotballag, men her har jo alle sammen en felles interesse som kanskje kan gjøre det lettere å føle seg trygg på lagkameratene.

Etter at en person har blitt inkludert i en vennekrets, som eventuelt kan være en sosial struktur, vil denne personen antageligvis bli mer og mer lik de andre i kretsen. Altså så er det vanlig at vi mennesker lar våre ulikheter ovenfor våre venner viskes mer og mer med tiden. Sosiale tanker og levemåter blir altså oppfattet som selvfølgelige og naturlige etter hvert. Det kalles at vi lar oss internalisere og blir konform, det vil si at vi slutter å stille spørsmålstegn og være kritisk mot internaliseringen. Selvfølgelig som oftest til en viss grad.

For å konkludere vil jeg til slutt si at måten vi lever våre liv på, hvor vi bor, hva vi kler oss i osv har alt å si for hvem vi menger oss med. Og dette er noe vi ikke tenker over, det bare er sånn. Det kan ha både fordeler og bakdeler, men det ligger altså bare i vår natur.

"Hvite Niggere"

Romanen "Hvite Niggere" av Ingvar Ambjørnsen er ei bok som på eksepsjonell måte beskriver kynismen, fordømmelsen og hykleriet som bor i mange mennesker. Den handler om rusmisbrukere og deres harde virkelighet og utradisjonelle tankegang. Romanen setter lys på ting som kanskje ikke alle og enhver har tenkt over. Vet ikke hvor mange ganger jeg lo, eller hvor mange ganger jeg hadde tårer i øynene da jeg leste boka.
Anbefales!

Tegneserier er for dumme

Tegneserier er en type sjanger som er ganske populær. Kanskje mest blandt de lite smarte. I hvertfall er det mitt inntrykk. Det er mest dumme mennesker som leser tegneserier. Med visse unntak selvfølgelig. Jeg er et unntak. Jeg leser faktisk tegneserier en gang i året. I jula. Da leser jeg julehefter av noe slag. Men BARE i jula, lavere enn det synker jeg ikke bare sånn at det er sagt.

Men hva er en tegneserie egentlig? Bare tull! Ikke lærer man noe, ikke er de relevante i noen slags sammenhenger og de aller fleste av dem er ikke morsomme i det hele tatt. Hvis man da selvfølgelig ikke liker disse maksimalt usaklige figurene av alle slag, noe som jeg ser på som ganske unormalt hos en normal person. Ta for eksempel "Rex Rudi". En tegneserie om en type som spiller i et nokså bedritent band. Tegneserien presenterer en typisk halvveis tilbakestående mann med gitaren i den ene hånda, ølen i den andre og øynene plantet på brystene til omtrent alle kvinnene innen synlig rekkevidde. Ikke morsomt i det hele tatt! I hvertfall ikke i slike tilfeller hvor tegneserien tråkker på halve Norges føtter.

Den mannlige halvdelen selvfølgelig!

Men hva er det med alle disse femti år gamle, svette gubbene som sitter i sofaen og klør seg i ræva og leser tegneserier hver dag? Det er vel ikke akkurat disse menneskene som besitter så mye kunnskap, innsikt og livserfaringer. De har jo tross alt ikke noe liv. Er det det at de føler seg hjemme i en verden hvor alle er mer eller mindre tilbakestående? Ta Donald for eksemel. Han er jo ikke akkurat den smarteste på jord. Og dessuten tror jeg han lider av AD/HD. Eller, jeg vet at han lider av AD/HD. Det er ikke akkurat vanskelig å finne ut hvis du bare en gang tar deg tid til å observere adferden hans et lite øyeblikk. Han skriker og roper for den minste ting,bruker vold og kaster ting. Han har ikke bukser og ikke IQ. Det forklarer jo kanskje hvorfor han ikke engang kan prate ordentlig.

Jeg tror uansett dette kan ha en sammenheng. Folk liker tegneserier fordi du leser mer av bildene i tegneserien enn av det lille av tekst som finnes der. En tegneserie er altså et ekstremt lettlest hefte som inneholder dumme mennesker og dyr.

Med AD/HD så klart.

Tegneserier har ingenting med virkeligheten å gjøre. Hvorfor skal vi da fore oss med dem? Har vi et behov for å ikke bare være intellektuell og overvoksen hele tiden, kanskje? Noe av forklaringen ligger nok akkurat der.

Da kan man jo spørre seg hvem som er den egentlige målgruppen for en slik sjanger. Da sjangeren var ny tidlig på 1800-tallet, hvem var tegneseriene rettet mot? Ungdom som skal bli voksne og trenger å ta inn over seg andre ting enn slike intetsigende samliger av psykiatriske, halvnakne, hyperaktive og ensporede skapninger? Eller er det disse femti år gamle mannfolkene som bor hjemme hos mamma og sitter på gutterommet og gneldrer etter appelsin, og føler at de kan identifisere seg med andre halvnakne idioter(legg merke til at jeg legger vekt på "menn" og "gutterommet". Det er nemlig mest mennesker av den mannlige sorten som leser tegneserier, men så kan jo også gutter sammenlignes med dyr; hyperaktive idioter uten bukser. Eller noe i den duren). Da kan de jo likeså godt skaffe seg en Lene Alexandra. Like givende som en tegneserie. Den er i hvertfall ikke rettet mot de eldre i samfunnet, vil jeg påstå. Eller er det kanskje akkurat derfor at tegneseriesjangeren er så populær, fordi den passer til alle? Alle med IQ under 100 selvfølgelig. Min personlige teori er at tegneserier ble i utgangspunktet laget for barn. Er ikke det egentlig ganske åpenbart? Bilder og minimalt med tekst.

Men hva vet vel jeg? Jeg er jo ikke en av disse såkalte "tegneserienerdene". Så kanskje jeg egentlig ikke bør uttale meg. Men min konløusjon er altså at tegneserier er for dumme. De gjør ikke noe godt for seg og bare dumme leser dem. Kanskej til og med fordi de er dumme. De påvirkes av de dummes verden i tegneseriene. Til slutt vil jeg bare også tilføye at jeg overhodet ikke ser ned på disse tegneserielesene menneskene, jeg bare synes de bør finne seg noe mer givene å fylle tiden sin med. Det er ikke bra for dem!

Interessante føtter

Hva er det med folk som legger ut bilder av sine egne og andres føtter på nettet? Det har jeg alltid lurt på. Det er faktisk ganske irriterende at så mange synes disse føttene deres er så vanvittig morsomme at de bare ikke greier å holde bildene av sine innskrumpa tær tilbake for hele verden. Neida, LEGG DEM FOR ALL DEL UT!
Jeg var faktisk inne på nettbyprofilen til "hvis-navn-må-være-unevnt" og oppdaget at hun/han hadde tre bilder av foten sin og et nærbilde av noens øye. Veldig bra!
Misforstå meg rett.

The person who says it cannot be done
should not interrupt the person doing it!

-Kinesisk ordtak

"Etiske retningslinjer ved internettbruk"

Internett og dets muligheter er noe de aller fleste har assosiasjoner til og erfaringer med. Man kan handle på nettet, lese nyheter, laste ned programvare, finne informasjon, publisere, kommunisere med andre og så utrolig mye annet. Kort sagt: internett kan mer eller mindre brukes til alt. Men er internett et lovløst område hvor man kan gjøre som man vil, eller finnes det regler for hva som er akseptabelt og ikke? Faktisk så gjelder samme regler og normer for hva som er lov og hvordan man skal oppføre seg ovenfor andre på nettet, som ellers i samfunnet. Det er heller ikke lov å kopiere hverken tekst, bilder, musikk o.l. fra nettet og legge det inn på egne sider.
Likevel finner vi brudd på disse reglene over alt på ulike nettsteder. Ta f.eks nettby eller facebook hvor det er ganske vanlig å legge ut bilder av alt og alle uten godkjenning. Noe som faktisk er ulovlig. Det de fleste ikke er klar over, eller tenker over når de legger ut bilder av seg selv eller andre, er at når bildet først er lagt ut, mister man coptrighten på det. På den måten kan hvem som helst kopiere bilde og bruke det til hva som helst. Og da kan man jo spørre seg om hvor mye av privatlivet sitt man skal legge ut på nett og dele det med verden.
Også problemer som mobbing, rasisme, trakasering etc. er noe som er meget utbredt spesielt over nettet. Mye av grunnen til det tror jeg ligger i at det å mobbe en person via pc, mobiltelefon osv er mye «enklere» enn å gjøre det ansikt mot ansikt. Mobberne utnytter muligheten til å rakke ned på andre uten å engang trenge å være i nærheten av personen det gjelder. Det går til og med an å mobbe en person anonymt, altså mobberen trenger ikke engang avsløre hvem han/hun er. Samtidig er det også på mange måter lettere å avsløre trakasering via nett. Har man først sendt en e-post med støtende innhold, kan man ikke ved en senere anledning snakke seg ut av det.
For pedofile er internett mer eller mindre et friområde. Absolutt hvem som helst kan skaffe seg en hotmail-konto i falskt navn og utgi seg for å være en annen person for å lure hvem som helst til seksuelle handlinger eller lignende. Der finnes utallige eksempler på både seksuelle overgrep og kidnappinger i slike sammenhenger. Og problemet er at som regel er det vanskelig å spore gjerningsmannen i sånne tilfeller hvor en person har oppgitt falske personlige opplysninger. I de mange chatterommene som man finner på internett, trenger man ikke engang oppgi noen opplysninger om seg selv i det hele tatt.
Er man forsiktig med hva man oppgir av opplysninger og hvordan signaler man sender ut når man kommuniserer via internett, vil man unngå å havne i kniper. Internett bør brukes med omhu og man bør alltid ha disse normene i tankene til en hver tid mens man bruker nettet.

Kommunikasjon og Kultur

Høsten 2007 var Kommunikasjon og Kultur et nytt fag. Jeg trodde vi skulle lære om andre land og kulturer, skikker og normer fra forskjellige steder osv. Men det var visst ikke bare det det dreide seg om. Jeg fikk meg egentlig en positiv overasskelse over faget. Sikkert fordi jeg intresserer meg for mye av det vi lærer. Om tolkning av bilder, tekst, film og musikk. Vi har gått en del inn på symboler og koder og lært litt om hvor mye disse betyr i hverdagen vår uten at vi tenker over det. Faget har fått meg til å reflektere over saker og ting som hvorfor vi tenker som vi tenker og hvorfor vi tolker ting som vi gjør, om forskjellige kommunikasjonsmetoder og lært å tenke litt utenfor den tradisjonelle boksen. Vi har til og med vært innom kunsthistorie og bakgrunnen til diverse kjente kunstverk. Interessant.
Jeg blir å fortsette med Kommunikasjon og Kultur til neste år også og er spent på å gå enda mer i dybden i disse tingene.

"Hvorfor lukter krokodillemunnen så ille?"

Av Maria Bangera

«Å smile er å leve lenge» er ei bok med historier fra Sierra Leone. Det vil si; den eneste boka jeg fant fra Sierra Leone. Det var Maria Bangera som kom på ideen å samle historier fra landet og skrive dem ned. Historiene er beregnet på barn. Bangera er bosatt i Norge men er opprinnelig fra Sierra Leone. Hun kom til Norge da tilstandene i Sierra Leone begynte å bli ganske drøy under borgerkrigen. Inntektene for boka, brukte Bangera til å hjelpe barn i hjemlandet sitt.
En av historiene fra boka forteller oss hvorfor krokodillemunnen lukter så vondt. Historien heter rett og slett «Hvorfor lukter krokodillemunnen så ille?» Fortellingen gir oss altså svaret på akkurat det. Krokodillen bruker nemlig den illeluktende ånden sin til å tiltrekke seg mat. Krokodillene har ikke så lett for å lykkes når de er på jakt. Så hvis dem prøver å skaffe seg mat over lengre tid uten å lykkes, legger den seg ved vannkanten og spiller død med munnen på vidt gap. Dens dårlige ånde tiltrekker seg fluer, og slik greier altså krokodillen å sikre seg fangst uansett. Mens fluene surrer rundt i gapet på krokodilla, klapper den enkelt og greit munnen igjen. Og det var det måltidet.
Jeg synes fortellingen egentlig var litt vel enkel. Det var mer som en rett frem forklaring, ikke en fortelling. Men sikkert underholdende nok for en 5-åring. Dermed vil jeg heller ikke kunne påsta at historien hadde noe slags sammenheng med det vi lærte under prosjektet.