Bestefar si hytte ved Torpelvannet, Hamarøy. Verdens beste plass <3

Noen tanker

De aller fleste har kanskje ikke tenkt over i hvor stor grad de lever livet sitt ut fra hvilke forventninger samfunnet har til oss. Men det gjør vi altså. Vi lar mange ting bli styrt av hva som er vanlig og anses som "normalt" og hva vi føler kan aksepteres. Vi vil helst ikke gjøre noe som andre legger merke til, fordi det er uvanlig.

I dag er mange av disse forventningene helt annerledes enn de var før. For å ta et eksempel: det forventes av en kvinne i dag at hun skal utdanne seg og reise å oppleve verden før hun slår seg ned og starter familie. Hun skal heller ikke finne seg i å slå seg til ro i en tradisjonell kjønnsrolle og føler seg gjerne mislykket om hun lever som hjemmeværende husmor - vi har jo tross alt kommet kjempelangt med likestillingen!

Hvorfor hender det at vi i blant kan føle at vi ikke strekker til, eller føle som mislykket? Dette er en av konsekvensene som følger med å bryte med samfunnets forventninger, eller at man ikke greier å innfri det som forventes.

Egentlig merkelig.. Vi tror vi er frie mennesker. Men egentlig styres valgene våre, og det meste vi gjør, av hvilken retning strømmen går. Av hva som er normalt.

Det ligger i alles underbevissthet.

Hotel Cæsar

Kulturfilter er det som ofte gjør at vi tolker ting akkurat slik vi gjør. Kulturfilteret dannes på grunnlag av tidligere erfaringer og kunnskap. Når to personer som kommuniserer, har to forskjellige kulturfiltre, oppstår det lett problemer eller misforståelser. Altså har vår kulturelle bakgrunn mye å si for hvordan vi oppfatter ting og ønsker at ting skal være. Vår kulturelle bakgrunn og kulturfilter er gjerne påvirket av flere faktorer: geografisk bosted, oppvekst og foreldres utdanning og sosioøkonomiske status, egen sosioøkonomisk status og utdanning (noe som ofte har sammenheng med våre foreldres), religion og interesser.

En kommunikasjonssituasjon er en prosess hvor avsender prøver å formidle et budskap til en eller flere mottakere. Avsenderen sender en melding til mottakeren og meldingen går igjennom mottakerens kulturfilter. Støy kan være med å påvirke denne prosessen, slik at den avsendte meldingen oppfattes annerledes enn hva som var ment.
I oppgaven om å analysere en person eller situasjon fra den norske såpeoperaen ”Hotel Cæsar”, har jeg valgt å gå nærmere inn på scenen på restauranten ”Cleo”. Der oppstår det et problem
i kommunikasjonen mellom vinkelneren og en av gjestene. For å forstå helheten i denne konflikten, må man sette seg litt inn i konteksten og kjenne til litt av det som ligger rundt. Gjesten er en folkelig norsk artist, som heter Bob Gjessing. Bob er kledt i skinnjakke og snakker et grovt språk hvor det kommer et bannskapsord i ny og ne. Vinkelneren, Alexander, fremstår som den mer intellektuelle typen som snakker fransk, hører på klassisk musikk og har peiling på vin og har jobbet lenge med faget. Dette er noe som uttrykker symbolsk makt – å ha peiling på vin og å kunne snakke et fremmed språk anses nemlig som status, i hvert fall i Norge. Han har sine bestemte meninger om hvordan vinen skal være, alt fra temperatur til hvilke glass som skal brukes til hvilken vin. Altså har disse to menneskene helt forskjellige kulturfiltre.

Bob sitter på restauranten sammen med to kompiser og Alexander kommer for å høre hva gjestene vil drikke til maten. Alexander anbefaler en vin, men Bob sier at det er det samme hvilken vin han får så lenge han får is i vinen. Kelneren sier at hvis man skal ha is i vinen, ødelegger dette drikken og at man da likeså godt kan drikke saft, og nekter å gi Bob vin med is i. Det oppstår en diskusjon rundt dette og det hele ender med at Bob og vennene hans forlater restauranten i sinne.
Bob har altså også sine meninger om hvordan han vil ha vinen og ”har drukket vin omtrent siden han fikk pupp”. Vi ser en klar skillelinje mellom kommunikasjonspartnerne og deres språk. Alexander legger ut hans faglige kunnskap om vin (smak, temperatur osv), mens Bob forsvarer seg med at han har drukket vin siden han fikk pupp.

Dette er et godt eksempel på at våre kulturfiltre kan være forskjellig og at våre forskjellige kulturelle bakgrunner kan by på problemer. Alexander forstod rett og slett ikke at det gikk an å faktisk ville ha is i vinen, siden dette ikke er vanlig i det miljøet han kommer fra. Og Bob på den andre siden syntes Bob var et fjols av en fisefin vinkjenner, og forstod ikke problemet med å få servert vin med is i. Jeg tror dette egentlig er et ganske vanlig problem. Vi tenker ikke noe særlig over at andre har forskjellig kulturbakgrunn som oss selv, og er vant til å gjøre ting på andre måter enn det vi selv er, og synes gjerne andre som er annerledes fra oss er rare.

(Blidet er hentet her )

Selvrealiserende drittsekker!

Ordet selvrealisering er nok noe som er vel kjent for de fleste i dag. Vi har opp gjennom historien blitt mer og mer opptatte av å få utvikle oss selv og gå våre egne veier, og får til en viss grad dette internalisert i oss fra tidlig alder av. Mennesket har nok aldri hatt så stor individuell frihet før, som det har i dag. Det er mer og mer akseptert å tråkke ned andre, for selv å komme seg fremover. Eller å nedprioritere de du er mest glad i for å beholde karrieren. Dette har nok blitt et helt vanlig fenomen i den vestlige verden i dag, men er det forsvarlig?


På helsenett.no kom jeg over en interessant artikkel som handlet om nettopp dette med selvrealisering. Artikkelen var en samtale mellom lege og pasient, hvor pasienten hadde plager med smerter i brystet og fortalte at han var stresset og sliten. Han var fornøyd med kona, og hadde tre barn og en god jobb. Likevel var han ikke fornøyd og følte han ikke fikk utviklet seg videre. Artikkelen var fortalt fra legens perspektiv, og la vekt på dette med selvrealisering. Artikkelen gav meg en liten aha-opplevelse egentlig. Pasienten fikk så problemer med selg selv, når han følte han måtte velge mellom karriere og familie, at det gikk utover helsa.

Artikkelen legger også frem om akkurat dette med fokusering på selvrealisering og at dette var noe som begynte i den vestlige verden etter 2. verdenskrig. Da var det spesielt viktig for folk å føle seg som frie individer, og ikke som et undertrykt kollektiv. På den tiden kunne man faktisk forstå at mennesker ville realisere seg selv og kunne kjenne på følelsen av kontroll i eget liv. Men er det slik at vi i dag har de samme behovene? Jeg tror at vår indre narsissist får så mye pleie og gjødsel gjennom oppveksten og livet at det blir sånn. Alle har et snev av egoisme i seg, og så lenge vi blir lært opp til at dette er greit, så internaliseres jo selvfølgelig dette i oss og egoismen vokser på dette.

Hva med mennesker som føler at de er født med feil kjønn? Har en mann som har et sterkt indre ønske om å være kvinne, rett til å forlate kone, barn og hus for å realisere seg selv – uansett hvor mye dette vil koste familien? Spørsmålet vi må stille oss er: hvor må grensen gå? For en grense er det tydeligvis nødt til å være for at ikke vi mennesker skal ta helt av, og alt ender opp med at vi alle lever i vår egen lille boble.

Hvorfor er dette et fenomen som hører den rike verden til? Vi har å mye penger og så mange muligheter at vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med dem. Jo vent… Vi kan jo realisere oss selv! All rikdommen har forpestet oss med ting som egoisme, selvopptatthet og latskap. På områder hvor menneskene ikke har lommeboka og kontoen full av penger, har de ofte litt andre verdier enn vi har. De ser viktigheten i å ta vare på hverandre og gir gledelig bort noe for å hjelpe sine nærmeste. Mange steder er det faktisk også slik at menneskene trenger hverandre, er avhengige av hverandre for å overleve. Slik har ikke vi i vesten det i det hele tatt. Vi er ikke avhengige av noen som helst, utenom oss selv og penger. For utviklingen har sånn høvelig steget parallelt med rikdommen. Vi mennesker er fortapt. Vi har grodd inn i et spor som fører rett til egoismens himmel. Vi elsker å fråtse i vårt eget, og forsvarer oss til og med med at vi har all rett på vår side til å gjøre som vi selv vil.

Jeg mener at dette har gått altfor langt og at det absolutt ikke er forsvarlig å tråkke ned andre for å fremheve seg selv. Jeg tror overhodet ikke det er meningen at vi mennesker skal dyrke oss selv, samtidig som vi skal fungere sammen i samfunnet. Er det rart vi mennesker trenger psykologer og sykemelder oss fra jobb pga utbrenthet? Selvdyrkingen har blitt en trend som er nesten umulig å stoppe. Norge kan sånn sett være glad for den regjeringen vi har nå, som rekrutterer flere sosionomer og lignende enn noen gang. De lever nemlig på mennesker med sånne problemer, enten det er familieproblemer, rusproblemer eller psykiske problemer av noe slag. Så vi holder i hvert fall våre statsansatte i arbeid!

(Bildet er hentet her)

Høsten 2008 hadde vi et prosjekt i kommunikasjon og kultur som handla om kulturell identitet. Jeg jobbet sammen med Stine Elise, og vi bestemte oss for å ta en prat med Bodøs superkjendiser; Freja og Muhammed som har vært mye omtalt dette halvåret. De bor i Maskinisten og lever et enkelt liv ute i naturen. Er dette bare en demonstrasjon for å åpne øynene for samfunnet og hva samfunnet egentlig gjør med oss?

I prosjektet tenkte vi det kunne vært meget interessant å finne mer ut om Freja og Muhammeds syn på egen kulturell eksistens og identitet, må jo være nokså ulik vår egen. En tidlig onsdagsformiddag dro vi derfor opp til Maskinisten for å se om vi fikk tak i dem.

På mirakuløst vis fant vi utrolig nok frem til hjemmet deres. Basen deres ligger rimelig godt kamuflert fra veien. Men etter at Stine, skamløs som hun er, hadde ropt på dem et par ganger uten å få noen form for respons, så vi en skikkelse bevege seg inni skogen. Vi gikk mot skikkelsen som viste seg å være en imøtekommende og blid Bodø-gutt med en relativt heavy dreadsfrisyre.

Jeg var først litt usikker på om jeg skulle håndhilse på han, eller bare presentere meg. Håndhilste de? Jo da.

Vi ble altså da invitert inn i det relativt fuktige, dog trivelige, teltet, og slo av ev prat.

Muhammed, som bevisst har glemt alderen sin, er som sagt opprinnelig fra Bodø og en gjenganger i byens musikkmiljø. Freja er ei kjempesøt, svensk jente på tjueen år.

Freja fortalte at de begge identifiserte seg selv som mennesker, ikke noe mer, ikke noe mindre. De er veldig opptatt av frihetsbegrepet, og de begge mener at det å våkne opp og føle at man er hundre prosent sin egen herre er den ultimate følelsen av frihet.

(Dette synes jeg hørtes helt herlig ut, men lurte fælt på om de faktisk er klar over at det kommer en VINTER en gang)

Muhammed la til at alle mennesker som forstår at de er i stand til å bestemme over sitt eget liv har muligheten til å være frie og lykkelige. De er begge av den oppfatningen av at folk som velger å bo i byer med faste jobber og massevis av eiendeler og ansvar ikke er frie, men fanget i et samfunn som verdsetter kapitalistiske verdier og tanker i altfor stor forstand.

(Jeg undres om det virkelig er slik at man må flytte ut i skogen og ta avstand fra alt verdslig for å på en måte å kunne leve fritt og ha mulighet til å være sin egen herre. Jeg tror det kanskje ligger noe i det. Tar man del i samfunnet, skal samfunnet ha noe tilbake og da er man plutselig bare ”another brick in the wall”. )

Muhammed poengterte at han ikke har noe ønske om å la klokka, jobb, penger og andre kapitalistiske verdier bestemme sitt levesett.

Både Muhammed og Freja har på et vis brutt med sin opprinnelige kulturelle identitet. Freja fortalte at hun anså sine foreldre som nokså konservative, og det hadde nok bestandig til en viss grad vært en slags konflikt mellom dem. Mens hennes foreldre er “for systemet”, er hun selv tilhenger av frihet og uavhengighet.
Muhammed vokste som sagt opp i Bodø, og han syns selv det var en fin by å vokse opp i. Han syns sine foreldre er altfor frelst av byfolkideer, og at de i for stor grad er opptatt av at alt skal være så “reint” og “klinisk”. Når han var fjorten år ble han som eneste medlem i familien vegetarianer, og allerede da hadde han på tydelig vis separert seg fra sine foreldres verdier og livssyn.


Da vi spurte om hva dagliglivet deres bestod kom det nesten skrikende fra Muhammed; MAT. Ja, mat og søvn, repliserte Freja.

Men det går ikke bare i mat og søvn, de spiller også en del musikk, og har begge planer om å få gitt ut eget materiale. Freja har også en stor interesse for ville vekster og urter. Vi fikk i tillegg også vite om deres topphemmelige husprosjekt. De har nemlig begynt å forberede seg til vinteren ved å bygge seg hus av europaller. Så en del av dagen går for tiden med til snekring. I helgene kommer det ofte innom unger, og da tar de frem masse trommer som de lar barna spille på. Det syns de er supertrivelig.


Muhammed og Freja er fullt klar over fordommene som “vanlige folk” har om deres levesett. De tror at de fleste tenker at det rett og slett ikke lar seg gjøre å bo og leve på det viset de gjør. Freja tror at de som synes noe om dem kan deles inn i to grupper: De som er preget av fremmedfrykt og rett og slett mener Freja og Muhammed er ignorante og teite, og de som kunne tenke seg og gjøre det samme, men som ikke helt tørr.
Freja la til slutt til at det irriterer henne at det er så mange tror at de er bakoverdrevne, for slik er det ikke, de tror nemlig hardnakka at deres levesett er fremtiden!



Vi konkluderte begge med at både Freja og Muhammed er to tvers igjennom snille mennesker med mye fornuftig å si. Jeg synes det var fint å se at det faktisk finnes mennesker her i verden som tør å tenke sjøl, og som faktisk lever etter deres egne filosofier. De er ikke-hykleriske filosofer som faktisk 100% står for og tror på deres meninger. Ganske sterkt egentlig.